Wednesday, September 13, 2017

Tross alt.

Stortinget. Ca 1866. Ukjent fotograf/Riksantikvaren
TROSS ALT

For mange år siden ble jeg kjent med fotografen Alex Webb og hans dokumentarbilder fra valgdagen i Port-au-Prince, Haiti. De er grusomme, og de forteller om et samfunn hvor det er livsfarlig å stemme. Hvor mennesker ligger døde i gatene, skutt ned på vei til valglokalet. Andre løper i sikksakk, i håp om å rekke fram og få avgitt sin stemme...

Vold og elendighet før og etter valg er normen i mange land. Andre steder i verden hvor du ikke får lov til å stemme, fordi stemmeretten er forbeholdt de få, slik det også var i Norge for ikke så veldig lenge siden, eller fordi det slett ikke er noe valg.

Hjelpe meg, så heldig vi er! Vi kan rusle innom valglokalet og avgi vår stemme uten risiko for liv og helse. Vi kan være voldsomt uenige, og vi kjefter, krangler og sier fra, men om valgresultatet blir slik eller sånn, føler vi oss trygge på at ingen blir skadet eller drept. Vi blir fornøyd eller skuffet, men vi kan uansett fortsette å si fra, og vår mening teller.


Da jeg gikk til stemmelokalet i min lille, norske by, tenkte jeg på bildene fra Port-au-Prince, og på alle dem som aldri får lov til å være med, og jeg kjente en stor klump i halsen. Det er et streif av høytid over valgdagen, og selv om det kan være vanskelig å vite hvem man skal stemme på, og selv om enkelte, meg inkludert, har ombestemt seg flere ganger, så kan jeg ikke sitte hjemme. Vi er blant de heldige få som lever i et velfungerende demokrati, og vi har faktisk mulighet til å være med å påvirke, ikke bare Norges hverdag og framtid, men også verdens. 

(Dette sto som kommentar i avisen Klassekampen onsdag 13. september.)